Harris Tweed – en moderne produksjonsdrama

Det finnes ingenting som er nærmere britisk nasjonaldrakt enn tweed. Den dukket opp i dette landet og har gjenspeilet de steinete bakkene med mose og gulltorn på som er gjennomtrengt med kalde strømmer. Tweed ble regnet som bondeklær som ikke var egnet til adel med jordeiendom i løpet av lange regnfulle århundrer. Situasjonen forandret seg ikke før kong Edward VII fikk interesse for dette stoffet og tok det med til Savile Row. Snart ble tweed til et obligatorisk element av garderoben av hver ambisiøs gentleman.

Hvis tweed er et sybol på britisk kulturarv, så er Harris Tweed symbol på tweed. Harris Tweed er under beskyttelsen av Storbritannias lovverk, og det er bare stoff produsert av inbyggerne til øyene Hebrides og bearbeidet på en av de veldig få fabrikkene på bestemte øyer som kan bli merket med varemerket til Harris Tweed med et rikseple på. Bedriften Harris Tweed har uten tvil forsikret seg en plass i historien til herremote, men med tiden kunne man tenke at dens virksomhet opplever en nedgang. Selv om i 1966 ble det vevd 7 billioner yarder Harris-Tweed stoff, synket dette tallet ned til 700,000 til 2006. Til tross for lovlig beskyttelse måtte Harris Tweed likevel kjempe for sin plass på markedet.

Situasjonen ble vanskeligere da det endeløse magnfoldet av Harris Tweed-stoff og generelt valg av tekstilvarer som virket å finne sted ble nesten helt ødelagt av kapilalister.

I vinter 2006 kjøpte den erfarne eksperten i tekstilhandel Brian Haggas bedriften Kenneth Mackenzie hvor det ble produsert mer enn 95% av Harris Tweed-stoff som fortsatt ble produsert. Deretter kuttet han antall Harris Tweed-mønstre fra 8000 til bare 4.

Haggas hadde monopolisering av markedet av bedriften Harris Tweed og økning av effektiviteten til prosessene som ble gjennomført for hånd gjennom moderne teknologier som sitt formål. Selgere av tradisjonelle stoff som fikk vite at virksomheten til en bedrift som hadde vært en uuttømmelig kilde av tweedmønstre ble nesten helt stoppet, tok til å lete etter reserven av de mest fargerike variantene av dette stoffet overalt.

Imidlertid begynte Haggas å sy tusener av Harris Tweed-jakker med fire standarde mønstre i en standard fasong. Etter at 75,000 jakker var på lageret, lanserte han prosedyren av bestilling «presist til fristen» idet bedriften tilbød distributørene sine å levere hvilket som helst antall jakker i hvilke som helst størrelser i løpet av bare noen timer. Egentlig var det en fin idee og know-how. Problemet besto i at ingen ville kjøpe jakkene. Ansatte på fabrikken ble oppsagt. Veverne hadde ingenting igjen å veve.

Eiendomsmagnaten Alan Bain fra New York skjønte hvor vanskelig situasjonen var og bestemte seg for å prøve å redde det som ble igjen fra den dødelig sårede industrien og kjøpte en av de gjenblivende Harris Tweed-fabrikkene. Den tidligere handelsstatsråd i Storbritannia gjorde det samme slik at alt ekte Harris Tweed-stoff som produseres i verden ble produsert på bare to bittesmå fabrikker — bare 5% av omfanget som hadde blitt produsert tidligere.

Likevel er disse mørke tidene forbi, og bedriften Harris Tweed har gjenoppstått fordi produksjonen begynte å tiltrekke designere som jobber i veldig ulike stiler med sin historie, rikdom og romantikk.

Planen fungerte. Dessuten på et havnlager fant man en stor gjenlatt reserve av vintage Harris Tweed-stoff hvor det blant annet fantes eksperimentale prøver som Haggas hadde latt ligge fordi han ikke trengte dem. En virkelig skjult skatt som besto av 8000 stoffprøver.

Til tross for at fremtiden til bedriften Harris Tweed er veldig forskjellig fra dens pastoral historie, opptar bedriften fortsatt en veldig viktig plass i moteverden. Naturligvis har omfanget til industrien synket, men viktige arbeidsferdigheter har overlevd, og det samme kan man si om etterspørsel på tweed av høy kvalitet blant kresen publikum.